Å lage en norsk film som fortsatt blir sett etter femti år er ingen liten bragd, og De dødes tjern er ikke så halvgæli. Historien er god, replikkene er enda bedre, og Henki Kolstad er genuint morsom. Bildene er stemningsfulle og nifse, men nesten alle figurene tar alt for lett på det som skjer, noe som går utover spenningen og troverdigheten. Åpningsscenen er helt unødvendig, og minst ett ledd i løsningen på mysteriet henger ikke på greip.

Very pleasantly surprising. Who would expect a Norwegian psycho-thriller from 1958 to be intelligent, witty and actually creepy? I found this to be genuinely engaging, and the characters are really well written which isn't something you find in Norwegian film too often. Kolstad's character is great for comic relief midst all the creepiness. 'Apropos pannekaker - skal vi stå her hele natta!?' Recommended to any Norwegian if only to show them that not all Norwegian films are crap.